Magnus Brostrup Landstad

Ble høyst 78 år.

Notater

Magnus Brostrup Landstad var en norsk prest, salmedikter og folkeminnesamler. Landstads salmebok fra 1870 var den første norske kirkesalmeboken og har uten sammenligning vært den mest brukte i Den norske kirke.

Landstad var fra 1828 residerende kapellan i Gausdal, fra 1834 sogneprest i Kviteseid, fra 1839 i Seljord, fra 1848 i Halden, og fra 1859 i Sandar.
Folkeviser

Allerede i 1830-årene begynte Landstad å samle folkeviser og annen folkediktning. Dette arbeidet omfatter blant annet flere versjoner av Draumkvedet. I 1852–53 utga han Norske folkeviser (nyopptrykk 1968), som i lang tid var den største samlingen av norske folkeviser. Utgaven ble tidligere sterkt kritisert fra vitenskapelig hold, men er nå alminnelig anerkjent som et verdig monument over norsk folkevisediktning. En stor del av hans originalopptegnelser er bevart, og et utkast til visebok med tekstene på bygdemål er utgitt av Knut Liestøl (1925). Av folkeminne publiserte Landstad ellers bare Gamle sagn om hjartdølerne (1880). Hans utrykte samlinger er siden utgitt, Ættesagaer og sagn fra Telemarken (1924), Mytiske sagn fra Telemarken (1926) og Fra Telemarken. Skik og sagn (1927). I diktsyklusen Neslands kirke (1852) etterligner han folkevisen. Ellers består hans diktning bare av mindre dikt, utgitt samlet i Sange og digte (1879).
Salmer

Landstad fikk i 1852 i oppdrag å utarbeide utkast til ny salmebok. Han utførte oppdraget alene, uten komité, og gikk grundig og systematisk til verks. Salmebokutkastet, som forelå i 1861, ble møtt både med anerkjennelse og hard kritikk. Sterkest ble språkdrakten kritisert. Landstad ble beskyldt for å blande «bondespråk» og «kulturspråk», og en komité som ble nedsatt for å bedømme utkastet, kom med flere forslag til endringer. Etter en lang prosess ble Landstads salmeverk i 1869 autorisert til bruk ved den offentlige gudstjeneste, der menigheten ønsket det. Salmeboken bestod av 60 salmer av ham selv. I tillegg inneholdt den rundt 100 av hans oversettelser og gjendiktninger. Blant disse utgjør oversettelsene av Luthers salmer en viktig del.

Salmeboken ble stort sett godt mottatt, men blant det konservative lekfolk var det en sterk skepsis; Landstads arbeid med folkeviser falt dem tungt for brystet, da det etter deres mening ikke passet seg at en prest befattet seg med slik verdslig diktning. Landstads salmebok måtte konkurrere med den mer konservative salmeboken til Andreas Hauge. Landstads salmebok vant etter hvert innpass, og rundt 1900 var den innført i cirka 90 prosent av menighetene. Den var den første norske kirkesalmebok og har uten sammenligning vært den mest brukte i Den norske kirke. En revidert og forøket utgave (ved Gustav Jensen) ble autorisert ved kongelige resolusjoner av 1920 og 1924 og utgitt i 1926. Salmeboken og Norske folkeviser er blitt karakterisert som de to viktigste norske bokutgivelser på 1800-tallet.

Landstads salmer er blitt karakterisert som historisk-kristelige, ortodokse og objektive. De kjennetegnes av varme og hjertelighet. Samtidig er de ofte preget av et vedmodstungt alvor. Flere av disse er blitt til på grunnlag av hans personlige opplevelser, deriblant en av hans fremste salmer, Jeg vet meg en søvn i Jesu navn, som han skrev etter at han hadde mistet to av sine egne barn med noen få ukers mellomrom. Denne salmen er i likhet med flere andre av hans salmer, f.eks. julesalmen De hyrder stirrer i natten ut, preget av hans arbeid med folkevisene. Ellers utgjør hans adventsalmer et viktig bidrag, med Jeg løfter opp til Gud min sang som den viktigste. Hans kanskje mest kjente salme er Fra fjord og fjære. I denne salmen stiger for første gang et norsk vinterlandskap frem i en julesalme. Den har ellers mange av de ord og uttrykk fra folkemålet som Landstad så sterkt var blitt kritisert for.

Personhistorie